Kjære OBF medlem!
Denne gangen ønsker vi annonsere at vi har fått en ny medarbeider: Ida Calmeyer. Hun vil fungere som OBFs medlemskoordinator og vi er utrolig glade for å ha henne med på laget! Ida presenterer seg selv her.
Mitt navn er Ida Calmeyer. Jeg er 45 år, har et barn på 14 år og to katter. Jeg er utdannet lydtekniker og barnevernspedagog, i tillegg er jeg barnevernsmamma.
For noen år siden fikk jeg ufrivillig kontakt med barnevernet. Jeg var en sliten mamma som strevde med egne traumer fra barndommen, men det forstod jeg ikke da. Jeg skulle ønske barnevernet hadde sett meg den gangen, at de hjalp meg slik at jeg kunne få det bedre, og dermed bli bedre for mitt barn. Frykten var overveldende, og raseriet åpenbart.
Jeg ble aldri fratatt omsorgen, men barnet mitt ble likevel plassert borte fra meg. Vi så hverandre knapt i flere måneder. Min mentale tilstand gikk fra vondt til verre. En utredning konkluderte med at jeg aldri skulle ha omsorg for noe barn, og jeg vær nær ved å gi opp alt.
Så fikk vi ny saksbehandler. Hun var helt fantastisk. Hun så meg og mine ressurser, til tross for at jeg hadde vært både lite samarbeidsvillig og såkalt vanskelig. Frykten la seg og jeg fikk endelig den roen jeg trengte for å kunne ta imot hjelp.
Det ble tydelig for meg hvor avgjørende måten barnevernet møter oss foreldre på er. Mange av oss er allerede i en vanskelig situasjon når barnevernet kommer inn i bildet. Jeg tenker barnevernet står i en unik posisjon til å kunne endre liv i positiv retning ved å i større utstrekning forstå og ivareta oss foreldre, ikke på bekostning av barna, men til støtte for dem.
Med et brennende ønske om å bidra til endring valgte jeg å utdanne meg til barnevernspedagog. Tittelen på Bachelor oppgaven min er «Barnevernets faglige praksis i møte med foreldre», og handler om hvordan tillit skapes eller bryter sammen.
De siste årene har jeg blitt stadig mer opptatt av hvordan vi mennesker fungerer relasjonelt og emosjonelt. Hvor viktig det er å forstå egne følelser for å kunne uttrykke og tåle dem. Videre hvordan kommunikasjon er så grunnleggende viktig i møte med andre mennesker. Den kunnskapen har vært til stor nytte for meg, og jeg ser frem til å få lov til å bidra som medlemskoordinator i Organisasjonen for barnevernsforeldre. Jeg ønsker å jobbe for at vi sammen blir kvitt det stigmaet som alt for ofte oppleves i møtet med barnevernet. For når vi begynner å snakke sammen, tillater oss å vise følelser, så oppdager vi at vi ikke er så alene med skammen som vi kanskje trodde. Vi har alle vårt å stri med, og det er faktisk helt greit. Noen ganger må vi feile før vi lykkes, og i den prosessen kan vi foreldre støtte hverandre. Det viktige er at vi får muligheten til å utvikle oss og bli bedre, men frykt skaper dårlig klima for positiv endring. Mitt mål er å bidra til at barnevernet i større grad kan fungere som de trygge hendene vi foreldre også sårt kan trenge, slik at vi sammen kan gi barna våre en tryggere oppvekst enn vi selv kanskje hadde. Sammen kan vi gjenskape den landsbyen som vår sivilisasjon på mange måter har mistet.
Vi ønsker alle våre medlemmer en god dag!
Hilsen fra oss i OBF