Fra dagens frokost møte i regi av Bufdir om den ferske rapporten adopsjon som barnevernstiltak
Det er ikke særlig vanskelig å forstå at adopsjon som tiltak i barnevernet i noen tilfeller vil være det beste for barnet.
Dersom mor eller far i flere år har hatt alvorlige psykiske diagnoser eller alvorlige og langvarige rusproblemer. Eller der mor og/eller far er død.
Men det er ikke bare barn av disse foreldrene som plasseres i fosterhjem for deretter å bli adoptert.
Det er også barn av unge mødre med en forhistorie i barnevernet, eller mødre med kognitive vansker eller lettere psykisk utviklingshemning.
Det er foreldre som ikke har fått muligheten til å vise kjærlighet og omsorg for sine små barn. Noen har blitt fratatt sine barn allerede på fødestuen andre har fått muligheten til å være nær barnet i flere uker før barnet blir flyttet.
Det å bruke et så dramatisk inngrep ovenfor foreldre som ikke har fått riktig og god støtte for å kunne utvikle seg som foreldre er ikke verdig Norge som nasjon.
Når man bruker dårlig tilknytning til foreldre som argument for at adopsjon vil være til det beste for barnet, når fylkesnemnda få år tidligere har satt samvær mellom foreldre og barn til 2-3 pr år, oppleves det svært kalkulerende og svært tilretteleggende.
Hvordan i all verden skal foreldre kunne konkurrere mot fosterforeldre som har sett barnet vårt daglig og fått utbetalt mangfoldige 10000er i måneden for å ta vare på våre barn.
Hvis omsorgsovertakelse og adopsjon fungerer som en god og enkel løsning for barneverntjenesten når verktøykassa eller kompetansen ikke strekker til, da er man virkelig ute å kjøre. Når skal man holde barneverntjenesten ansvarlig for å ikke strekke til, fremfor å alltid bare klandre foreldrene for alt som ikke gikk så bra?
Når man legger rapporten fra helsetilsynet til grunn, der feil, mangler og svikt avdekkes i store deler av sakene som er gjennomgått, er det da så rart at folk reagerer når adopsjon da smyger seg inn i verktøykassa til barneverntjenesten som en kvikk fiks på kompliserte utfordringer?
Vi opplever helt klart at denne rapporten er i tråd med hva Bufdir bestiller, en rapport som kan øke aksepten for dette tiltaket blant barnevernsansatte, nemndledere og befolkningen generelt. Det vi særlig savner er utredninger om hvilke konsekvenser dette kan få for adoptivbarnet som voksen, hvilke konsekvenser det kan få for hele barnets familie når familie/blodsbånd brytes.
Rapporten fremstiller saker som de aller fleste vil ha forståelse for bør ende i adopsjon, mens grensetilfellene eller de helt kontroversielle sakene blir nevn.
Rapporten er som skapt for dem som ønsker å fremme økt bruk av adopsjon som tiltak i barnevernet.
OBF er helt klart i mot adopsjon som tiltak i barnvernet!