Svært mange, inkludert meg, ble skuffet over den STORE barnevernsdebatten under Arendalsuka, veldig skuffet.  Alle timene med forberedelser, med samtaler og innspill fra nært og fjernt, kom aldri til i debatten. Alle timene som ble lagt ned, føles plutselig helt meningsløse.   

En debatt som opplevdes dårlig rigget for oss som ville bidra med fag, med erfaringer og kunnskap om «ståa» i det norske barnevernet. Vi kom liksom ikke helt til ordet i «debatten». Hva sitter man igjen med etter debatten? Har man blitt klokere, mer nysgjerrig, blitt inspirert, motivert eller ser lysere på fremtidens barnevern? Hvilket budskap om løsninger fikk vi servert? Var noen interessert i å finne løsninger på den pågående krisen i norsk barnevern? Det fikk vi ikke svar på, fordi vi som kjenner feltet, vi som daglig jobber med disse utfordringene, vi som kjenner det på kroppen, vi kom aldri helt til ordet!  

Vi ønsket oss en debatt som skulle bidra til at partene lyttet til hverandre, en debatt der alle fikk snakke, hvor politikere lyttet til oss som kjenner feltet, lyttet til vår kompetanse, kunnskap, erfaringer og forslag til løsninger på fremtidens barnevern. Vi ønsket oss en debatt hvor vi som kjenner feltet også ble inkludert.  

Daglig leder, Merethe Løland

English version:

Many people, myself included, were disappointed with the BIG child welfare debate during Arendalsuka—very disappointed. All the hours spent preparing, with conversations and input from near and far, never made it into the debate. All those hours suddenly feel completely meaningless.

It was a debate that felt poorly set up for those of us who wanted to contribute with expertise, experiences, and knowledge about the current state of child welfare in Norway. We didn’t really get a chance to speak in the «debate.» What are we left with after the debate? Have we become wiser, more curious, inspired, motivated, or more optimistic about the future of child welfare? What message about solutions were we given? Was anyone interested in finding solutions to the ongoing crisis in Norwegian child welfare? We didn’t get any answers because those of us who know the field, who work with these challenges daily, who feel it in our bones, never really got a chance to speak!

We wanted a debate that would contribute to parties listening to each other, a debate where everyone got to speak, where politicians listened to those of us who know the field, listened to our expertise, knowledge, experiences, and suggestions for solutions to the future of child welfare. We wanted a debate where those of us who know the field were also included.

General Manager, Merethe Løland