Det snakkes så mye om fysisk sykdom, helse som er synlig for «det blotte øye». Men hva med vår psykiske helse? En holistisk tilnærming til helse inkluderer både den fysiske og psykiske helsen. Det vil si, at begge deler må være i orden for at mennesket som en helhet skal ha det bra. Dersom en av delene er i ubalanse, vil den andre delen bli påvirket.
Vår psykiske helse varierer i livets viktigste faser. Både når vi selv er barn, blir ungdommer og vokser opp, og selv får barn i ettertid. Vår psykiske helse er en ferskvare som stadig må vedlikeholdes og tas vare på.
Fra et barns perspektiv, er det å vokse opp nokså krevende. En skal stadig tilpasse seg. Og skjer det noen omveltninger som setter barnet ut av spill, vil det kunne påvirke den psykiske helsen, som, dersom den forblir i ubalanse, igjen vil gi fysisk sykdom i voksen alder. Barn trenger trygghet, stabilitet og voksne som lytter og tar hensyn. Voksne skal lære barnet det viktigste i livet, å være snill med andre, ta vare på seg selv og oppføre seg i tråd med samfunnets normer. Men hva skjer når et barn blir utsatt for en stor påkjenning, ved å bli flyttet på, miste sine foreldre eller havne under barnevernets omsorg? Hvordan vil barnets psykiske helse påvirkes av dette? Og hva kan vi konkret gjøre for å ivareta barnet best mulig? Skolehelsetjeneste og helsestasjon er et lavterskel tilbud til barn og ungdom som har det vanskelig, men det er også viktig at voksne omsorgspersoner ser barnet og lytter til barnets behov. Er det hjemlengsel? Mobbing på skolen? Eller manglende mestringsfølelse? Et barn eller ungdom uttrykker seg ofte annerledes enn voksne, derfor kan det være lurt å ha en annen tilnærming når vi snakker med barn og unge. En lærer kan ikke ta en 15-åring som mistenkes å ha det vanskelig, til siden, og spørre rett ut, «har du det bra hjemme?» når problemet ligger på skolen, i det dårlige miljøet og den skjulte mobbingen som ungdommen opplever. Isteden skal det stilles åpne spørsmål, gjerne med invitasjon til dialog: «Er det noe vi kan bidra med for at du skal trives bedre på skolen?»
Et barn som støtes ut av fellesskapet på skolen kan heller ikke «tvinges» inn igjen. Som lærer kan en heller ikke bruke en hel «klassens time» på å diskutere i fellesskap hvorfor en elev opplever seg latterliggjort. Isteden bør det underliggende problemet avdekkes, vi må snakke med barnet eller ungdommen, og invitere til et samarbeid for å hjelpe på en best mulig måte. Også hvordan vi kommuniserer, er viktig – vi skal bruke positiv forsterkning i møte med barn og ungdom. Unngå bruk av negasjoner som «ikke», samt generaliserende ord som ungdom gjerne selv bruker, slikt som «alle», «aldri», «alltid» osv. Løft blikket og tenk utenfor boksen.
Et annet perspektiv, er foreldrenes. Det å bli mor eller far er i seg selv en omveltning. Mange «hopper i det» før de er klar, fordi det «passer jo egentlig aldri» å få barn, eller barnet var uplanlagt – men svært velkomment. Å stifte familie er et livslangt prosjekt. For de fleste er dette positivt men noen opplever dessverre traumatiske fødsler, fødselsdepresjoner, samlivsbrudd, krybbedød og akutt omsorgsovertakelse som vonde opplevelser som truer den psykiske helsen. Noen ganger i så stor grad, at frykten blir dominerende, mor/far utvikler angst og ikke tør å få flere barn. Livet blir ofte også satt på vent.
De aller fleste som opplever vanskeligheter i forbindelse med barn og familieliv, får hjelp. Foreldre som opplever å miste barnet i magen, ved dødfødsel eller krybbedød, eller at barnet blir født kronisk sykt får ofte god hjelp, tilrettelegging og oppfølging til å klare hverdagen. Også de som opplever samlivsbrudd tidlig i foreldreskapet kan ofte be om hjelp og få råd og veiledning. De aller fleste klarer å ha en viss åpenhet om sin situasjon med familie, nettverk og også arbeidsgiver dersom en sykmelding er nødvendig, uten å skamme seg. Men en gruppe spesielt, barnevernsforeldrene, opplever å falle imellom. De får sjeldent hjelp til å ivareta sin egen psykiske helse, og sliter mye med skam. Det å ha opplevd en omsorgsovertakelse, enten akutt eller planlagt, føles for mange som et nederlag. Hele menneskeverdet har blitt satt på prøve, og en føler seg ikke egnet til å være mor eller far. Tanker om at «dette var min egen skyld» melder seg, ofte i lag med dårlig samvittighet om at barnet har blitt skadelidende. Disse tankene er svært destruktive for vår psykiske helse, og det er særlig viktig at denne gruppen blir best mulig ivaretatt, slik at det negative fokuset blir snudd og livet kan bygges opp igjen. Flere klarer å stifte ny familie og bygge opp livet på nytt, men dette krever mye innsats for å snu en negativ spiral av dårlig selvfølelse og stadig mindre mestring, til det motsatte. Å bygge seg selv opp helt på egenhånd krever mye tid og ressurser.
Vi i OBF er her for alle som har opplevd en omsorgsovertakelse, eller står i fare for å oppleve dette. Vi har kompetanse på kommunikasjon, er oppdatert på lover og regelverk og kan bidra med råd og veiledning. Vi lytter og er tilstede for de som ønsker det, og vi har egne nettverksmøter for å skape samhold og fellesskap. Vi er her for at ingen skal føle seg alene eller skamme seg over sin egen situasjon. Vi er her for å ivareta foreldrenes rettigheter, og være en ressurs slik at de som kommer i kontakt med oss, får den styrken de trenger til å bygge seg selv opp igjen og ivareta sin psykiske helse. Vi er her for alle som ønsker å snakke og bli møtt med forståelse og respekt.
I anledning Verdensdagen for psykisk helse ønsker vi å nå ut til alle de foreldre og barn der ute som har opplevd ufrivillig adskillelse: vi ser dere, hører dere og støtter dere på deres vei.
